Engasjement for klima og miljø (hvordan funker blogginnlegg?)

vinterhage_mindreJeg trekker på meg gummistøvlene og går ut kjellerdøra. Det er kaldt ute, men ikke kaldt-kaldt, jeg mener, det er desember, det er meningen at det skal være kaldt nå. Men det er det ikke, ikke til desember å være. Jeg kaster et blikk ned mot jordene, naustvegen, fjorden, og andre veien, opp mot det store, majestetiske fjellet denne lille bygda gjemmer seg under. På toppen av fjellet ligger snø. Her nede er det plussgrader. En spasertur gjennom bygda er sjelsettende. Om noen dager feirer vi jul, og her ligger jordene like grønne og frodige som de gjorde i juli.

Man må skille mellom klima og vær, heter det. En varm vinter betyr ikke i seg selv at vi går global oppvarming i møte, like lite som en kald vinter betyr at vi ikke gjør det. Det er trendene man må se på, gjennomsnittet over tid. Morfar har fortalt om da han var liten, og de gikk på skøyter over fjorden når de skulle til nabobygda. Det høres eksotisk ut. Vil fortellinger om snøfylte vintre være like eksotiske for vår generasjons barnebarn? Allerede nå merker jeg en instinktiv trang til å komme meg utendørs så fort det snør. Blir det vinter i år, eller blir det ikke?

Året som har gått er det varmeste vi noengang har målt. Ikke bare i Norge, men også i andre land. Det er ikke bare hos morfar jordene er uvanlig grønne. Engelske botanister har gjort sin årlige opptelling av blomstrende planter, første nyttårsdag i år. Der man for noen år siden fant 20 blomstrende planter, har man i år registrert 368:

“This is extraordinary,” said Tim Rich, who started the New Year’s plant hunt for the Botanical Society of Britain and Ireland. “Fifty years ago people looking for plants in flower at the start of the year found 20 species. This year the total has amazed us – we are stunned.”

Kanskje er det ikke fakta som skal til for å endre folks oppfatning av klimaspørsmålet. Vi har lest oss blinde på co2-nivåer, ppm-tall og veksten i den private bilparken. Vi vet at vi burde gjøre noe, på samme måte som vi vet at vi burde spise sunt og trene mer, men allikevel lar være. Vi vet alt vi trenger å vite. Allikevel mangler vi handling, vi mangler endring, vi mangler engasjement. Jeg tror det vil endre seg fremover. Og jeg tror vårvarme vinterdager og julegrønne jorder er med på å bidra til det. Det avgjørende, og kanskje litt ironiske spørsmålet, er om det er for sent. Har vi sett vår siste ordentlige vinter? Blir det noen gang is på fjorden over til nabobygda igjen? Kan vi bruke juleferien til å pløye jorder nå? Jeg husker langrenn på TV da jeg var liten, løper etter løper gjennom snøtung granskog og uendelig hvitt vinterparadis. Under dagens etappe i Tour de Ski var det 19 varmegrader, og det eneste stedet der var snø var akkurat i løypesporet.

Noe av det aller vanskeligste med klimasaken er å vite hva man kan gjøre selv. Kildesortere? Sykle? Gro sine egne poteter? Det meste man kan komme på får et banalt skjær av meningsløshet. Bremser vi virkelig utslippskarusellen av at jeg slukker lyset på badet når jeg ikke er der?

Nettopp derfor er Concerned Students så viktig. Concerned Students gir et rammeverk for engasjement. Det handler ikke lenger bare om å gjøre egen samvittighet ren, men om å påvirke de rundt seg. Universitetene våre har mulighet til å endre egen innsats for klimaet, og i tillegg en enorm påvirkningsmulighet på kjempemange studenter hvert eneste år. Concerned Students kan gjøre en forskjell. Og jeg gleder meg til å være med på arbeidet!