Å tenke som del av en planet

En hyllest til Grunnlovens §§ 108 og 112 av forfatter Mette Newth

Mette Newth er utdannet keramiker og billedhugger. Hun har et langt  yrkesliv som skribent, oversetter og illustratør og er selv oversatt til 17 språk. Mest takknemlig er hun for all kunnskapen hun har fått om Grønland, arktiske kulturer og første folk, og for å ha kunne bearbeide kunnskapen litterært. Det ga henne innsikt og respekt , men også sorg over at sårbare, uunnværlige Arktis smelter.  Newth har også vært rektor ved begge de tro statlige kunsthøgskolene, i Bergen og Oslo, og hun er styremedlem i både Besteforeldrenes klimaaksjon og Forfatternes klimaaksjon.
Mette Newth er utdannet keramiker og billedhugger. Hun har et langt yrkesliv som skribent, oversetter og illustratør og er oversatt til 17 språk. Mest takknemlig er hun for all kunnskapen hun har fått om Grønland, arktiske kulturer og førstefolk. Å få mulighet til å bearbeide denne kunnskapen litterært, har gitt henne innsikt og respekt, men også sorg over at sårbare, uunnværlige Arktis smelter. Newth har også vært rektor ved begge de tro statlige kunsthøgskolene, i Bergen og Oslo, og hun er styremedlem i både Besteforeldrenes klimaaksjon og Forfatternes klimaaksjon.

 

De kommer til meg

og viser meg bøkene

Lovbøker

Som de sjøl har skrevet

Dette er loven og den angår deg

Se

Men jeg ser ikke bror

Jeg ser ikke søster

Jeg sier ingen ting

Jeg kan ikke

Viser dem bare viddene

 Dikt av den samiske multikunstneren Nils- Aslak Valkeapaa.

Fra boka «Vidderna innom mig» 1987 Oversatt av Laila Stien.

 

Å bråvåkne til urett som ikke lar en sovne igjen, det skjer ikke ofte i Norge. Men det hender, som når kortsynt makt truer tidløs natur. Kampen om det enestående Alta-Kautokeino-vassdraget var en kraftig vekker for mange nordmenn. Det ble en tapt kamp, men deretter en seier for samiske rettinger. Den omfattende utbyggingen ble planlagt i 1968 mot bedre vitende. Advarslene haglet fra fagfolk, naturvernere og reineierne. Samene, Norges første folk, var godt vant til å bli overkjørt. De hadde vært behandlet som skyggefolk i århundrer, skyflet omkring i storsamfunnets lovverk med stadig færre rettigheter og flere ydmykelser som resultat. Overdrivelse? Nei, les fornorskingsinstruksen av 1889 som tvang samiske barn til å undertrykke eget språk og kultur, inkludert joik, som fram til 1950åra var forbudt i mange skoler. Dessuten loven av 1902 som kun tillot de som skrev og snakket norsk og hadde norske navn å kjøpe land i Finnmark, og pennestrøket i 1930 som slettet samenes eldgamle bruksrett til land.

Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa

1960- og 70tallet var vannkrafteventyrets tid i Norge. Men myndighetenes naturødeleggende planer for Finnmark møtte folkelig motstand. Slik ble den unike samebygda Masi reddet fra tvungen oversvømmelse i 1973 og så varig vernet. Alta- Kautokeinovassdraget sto ikke til å redde, og da utbyggingsvedtaket kom i 1978, rustet samer og miljøvernere seg til kamp. Folkeaksjonen engasjerte bredt og var støyende i media , i regjering og Storting, og konfrontasjonen ble hard mellom politi, militære og demonstranter foran gravemaskinene i Stilla. Hverken sultestreiker, tusenvis av underskrifter eller internasjonal kritikk fikk myndighetene til å snu. Riktignok ble anleggsarbeidet utsatt i 1969 for «å gi reineierne bedre tid til å uttale seg og regjeringen tid til å legge fram ny stortingsmelding om Alta» ifølge Store Norske Leksikon, men: «Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa

Kampen havnet i Alta herredsrett, som i desember 1980 fant at utbygging var lovlig, men i strid med vernevedtaket om Masi. Også deler av saksbehandlingen ble kritisert i dommen. I 1982 fant også Høyesterett at utbygging var lovlig. Det ble sluttstrek for kampen som hadde kostet så mye for så mange, og aller mest for samefolket.

Tapt naturvernsak – seier for samerett

Men historien slutter ikke med nederlaget i retten. Samme år som tapet i Alta herredsrett, nedsatte regjeringen det første samerettsutvalget. I 1987 kom en ny Samelov. Samme år ble Alta-demningen åpnet. I 1988 kom grunnlovsparagraf 110a, den første erkjennelsen i norsk lov av ansvaret for samisk språk, kultur og samfunn. I 1989 ble Nordens første Sameting åpnet av kong Olav, og i 1990 ble Norge det første landet som ratifiserte ILO-konvensjon 169 om urfolks og stammefolks rettigheter i selvstendige stater. 1 1997 ba kongen samefolket om unnskyldning på vegne av regjeringen, bl.a. for … «den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk.»

Lover kan ikke lege sår eller bygge bro over avgrunner mellom storsamfunn og urfolk. Men lover kan vise veien et samfunn må gå for å ta vare på alle borgeres grunnleggende menneskeretter og umistelige etiske verdier.

Forbedringen av samenes rettigheter og samfunnsstatus kom ikke av seg selv. Trolig fikk samvittighet og kanskje en smule anger myndighetene på gli, og utviklingen fikk god drahjelp, ikke minst av kloke jurister. Sentral var tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith. Da Advokatbladet spurte i 2002 om på hvilket område hans arbeid har betydd mest, svarte han: «Det er arbeidet med sameretten. Det startet med at jeg ble bedt av Regjeringen om å lede samerettsutvalget fra 1980-1985.  Det var en fantastisk tid. Jeg reiste mye rundt i Finnmark, og andre samiske bosetningsområder, og holdt offentlige møter, og ble kjent med mange interessante mennesker både blant samer og nordmenn. Det viktigste som skjedde, som følge av utvalgets arbeid, var opprettelse av Sametinget og Stortingets vedtak av grunnlovsbestemmelsen som verner om samenes kultur.»                                                    

Lover kan ikke lege sår eller bygge bro over avgrunner mellom storsamfunn og urfolk. Men lover kan vise veien et samfunn må gå for å ta vare på alle borgeres grunnleggende menneskeretter og umistelige etiske verdier. Og lover kan innprente i oss at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» slik første setning i Grunnlovens såkalte miljøparagraf 112 lyder. At «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten» slik neste setning lyder, burde stå med ildskrift i alle beslutningtakeres minne.

I og med endringene av Grunnloven i jubileumsåret 2014, er nå både § 108 og § 112 i menneske-rettighetskapitlet. For mange av oss som vil hindre kortsynt makt å fortsette å spille russisk rulett med klodens klima, sårbare Arktis og framtidssamfunnet, er denne plasseringen viktig. Det markerer tydelig sammenhengen mellom menneskenes livsbetingelse – naturen, de udelelige rettigheter vi alle har, og den særstilling urfolk må ha, de som også i Arktis var først og nærmest naturen. Men vi har fortsatt mye å lære av Nils-Aslak Valkepaas vidder. Av havet og innlandsisen. Kanskje kan vi en dag lære å tenke som del av en planet.

1 hendelser på “Å tenke som del av en planet”

  1. Tilbakeping: Å tenke som del av en planet | besteforeldre mot global oppvarming

Stengt for kommentarer.